Herregud, har du sett naturen!

Denne teksten skrev jeg i våres.

Har du sett den? Jeg antar at svaret er ja. Men har du VIRKELIG sett den? 

Grunnen til at jeg spør er fordi det var først i år jeg VIRKELIG begynte å se naturen. Ja, jeg så den i fjor også, og året før, men i år, i år ser jeg mer. Jeg ser alle fuglene og alle sommerfuglene og alle billene og alle edderkoppene. Jeg så da de ikke var der, og jeg ser når de nå kommer frem fra dvale, nyfødte, nyklekkede, nyutsprungne. Jeg så alle trærne da de var i dvale, og jeg kjenner de igjen når de en etter en våkner opp. 

Motkraften mot frykt er nysgjerrighet. Redd for edderkopp eller nysgjerrig på edderkopper? Redd for skogen, eller nysgjerrig i den? 

Våren viser oss at det er ingen tvil, verden er magisk i ordets rette forstand. Det å sitte ute en ettermiddag og lytte til fuglesang. En symfoni av toner i flere dimensjoner. Fjærne, nære, undres hvem kan det være som synger slik eller slik? Hvorfor er det disse fuglene akkurat her, og ikke der?

Ikke et sekund er bortkastet av tiden som tilbringes i kontakt med naturen. Det er den nyttigste tiden som finnes. Så mye informasjon som ligger i kvitringen, i lyset mellom bladene, i mosens mykhet. Naturen er som et helt klart og rent speil. Stirrende inn i et blad, ned i en dam, langs konturene av en stein — har jeg funnet detaljrik informasjon om nyansene jeg selv bærer. Dyp innsikt finnes alltid ute. Jeg får alltid det jeg trenger, og ting blir klart og tydelig. 

Derfor er det så påfallende at mangel på kontakt med ekte natur, skaper mangel på kontakt med vår ekte natur. 

Men løsningen er så nær, den er så tilgjengelig, den er så herlig. Aldeles herlig.